De menstruerende horene fra Guantanamo

Leide amerikanerne inn lokale prostituerte for å menstruere på Guantanamo-fangene? Og hva er forresten verst av menstruerende horer og eksploderende tenåringer?

Mail fra mister Lysjjy

Jeg fikk en mail fra en som kaller seg lysjjy. Det forstår jeg godt, for hadde jeg fått tak i den ±ÝÀϼöÇù¼ö»ê fyren skulle han fått.

Voldtekt i cyberspace

Kan man voldtas i cyberspace?
eller: Hvor virkelig er i virkeligheten nestenvirkeligheten?
Så du TV-serien VR5? I serien går hovedpersonen stadig inn i den virtuelle virkeligheten, teknologigenerasjon 5. Der skjer det masse spennende, slik en amerikansk action krever. De tekniske løsningene er hjernedøde, for å si det mildt. Men serien trigger en del problemstillinger som allerede er blitt aktualisert på Internett.

“Virtual – being in essence or effect, but not in fact”
Rogets Thesaurus

VR5s frøken detektiv opplever både at mennesker skades og at de drepes i den virtuelle virkeligheten. De fleste som har satt seg en smule inn i dagens teknologi, vet at måten det gjøres på i serien er det rene sprøyt. Frøken VR-detektiv slår et nummer, setter på seg et par solbriller og forsvinner inn i VR. Slike telefonnumre finnes ikke, og om de fantes ville de sikkert vært priset godt over kroner 21,- pr. minutt. Etter å ha sett hvordan en standard innloggingsprosedyre til VR5 liksom skal foregå, vil du være såpass forutinntatt at du syns at de fysiske skadene helter og skurker påføres i serien er enda fjernere.

For man kan da ikke dø i en virtuell virkelighet? Ei heller påføres noen skader, hverken av den ene eller annen art.

Eller kan man det?

Spørsmålet vi skal behandle i dagens artikkel er enkelt og likefrem. Det lyder slik:

Hvor virkelig er i virkeligheten nestenvirkeligheten?

Kan du plukke blomster på Internett, for eksempel? Er de i så fall fremdeles der når du kommer hjem igjen? Er nestenvirkeligheten virkelig nok til at du kan handle saker og ting der, så er det kanskje virkelig nok til at du kan bli ranet for lommeboken din der? Er den virkelig nok til at du kan ranes for lommeboken din der, er den kanskje virkelig nok til at du kan bli skutt ned og drept dersom du nekter å gi fra deg lommeboken? Har du i så fall fremdeles en kule i brystet når du logger deg av? Eller greier du ikke å logge deg av, men går inn i en evig loop?

Spørsmålene er mange og tilsynelatende komplett idiotiske. Men like usannsynlig er mye av alt det andre som har skjedd med og på Internett de siste årene. For fem år siden var ikke Internett noe man snakket om utenfor studentenes og professorens sirkler. I dag er du helt utafor om du ikke har en e-mail adresse på kortet ditt, og helst skal URL-en til hjemmesiden din være med også.

Utviklingen går med fenomenale stormskritt. Det er kanskje bare et spørsmål om tid før mennesker fødes og dør i den virtuelle virkeligheten. Allerede i 1993 ble den første kjente rapport om en voldtekt i cyberspace rapportert. Det var Julian Dibbel som skrev en historie i “The Village Voice”. Saken hadde tittelen “Rape in Cyberspace, or How an Evil Clown, a Haitian Trickster Spirit, Two Wizards, and a Cast of Dozens Turned a Database into a Society.”

Historien forteller om hvordan et utvalg mennesker fra forskjellige kanter av verden møtes på en såkalt “MOO”. En MOO er en MUD, som står for Multi User Dimension, bare at den er mer avansert. En MUD er en datamaskin som er satt opp som en avansert IRC (Internet Relay Chat). En IRC er et sted hvor Internettere kan snakke med hverandre ved hjelp av tastaturet. Du taster inn en hilsen som straks vises på skjermen til alle andre som er pålogget for øyeblikket, og på den måten kan man føre en samtale. I en MOO er denne funksjonaliteten utvidet, slik at du kan tilføre din kropp egenskaper som fremstilles for de andre brukerne. Du går for eksempel inn i et rom på MOOen og får umiddelbart beskjed om hvordan omgivelsene er for øyeblikket. Dette kan arte seg for eksempel slik, i det du gir en kommando á là Enter living-room:

“Du kommer inn i stuen. Her henger røyken tykk under taket. I en endeløs loop rundt taklampen snurrer Kaptein Nemo rundt og rundt mens han roper på mamma. Rett foran deg står en fløyelssofa hvor Sixpack, Sabeltann og mrs. Robinson sitter henslengt med bena på bordet mens de drikker melk fra tomme cola-bokser. I hjørnet borte ved vinduet står Jordmora og hakker i vei på en bærbar PC.

De som befinner seg i rommet får i samme øyeblikk beskjed om at “Pål L. kom nå svevende inn på en Zeppeliner i appelsinstørrelse.”

Kort sagt: Den objektorienterte databasen som rusler og går i bakgrunnen gir deg til enhver tid en beskrivelse av dine omgivelser, både de som er faste i rommet, og de som endrer seg over tid,

Dermed er settingen klar. Du kan begynne å prate med de andre deltakerne, og samtalen kan gå livlig. Det var en slik MOO Julian Dibbel frekventerte i 1993, da den ulykksalige voldtekten fant sted. LambdaMOO var et sted hvor innvånerne levde i harmonisk fred og fordragelighet. Det var et ideal av et samfunn, inntil det en dag dukket opp en figur som kalte seg Mr. Bungle.

“Mr. Bungle”, skriver Dibbel, “var ingen pen mann å se til. Hans apparisjon var beskrevet som en fet, klovn kledd i en sæd-stenket harlekin drakt og omkranset av et mistelteinsbelte hvis bøyle bar inskripsjonen ‘KISS ME UNDER THIS, BITCH’.”

Mr. Bungle valgte selv hvordan han skulle beskrives. For eksempel kunne han skrevet i sitt script at “Mr. Bungle, med sitt helgenaktige smil, flyter engleaktig nær taket i stuen mens han drysser glede og sukkertøykyss over hodene på alle der nede”. Istedet la Mr. Bungle — som det senere viste seg var den virtuelle representasjonen av en ung student i New York — inn sadistiske fantasier i et sub-program som bærer navnet “voodoo doll”. Voodoo-dokkens jobb er å tillegge andre figurer handlinger som de selv ikke utferdiger ordre om. På den måten fikk en kvinne fra Pennsylvania som kalte seg Starsinger på MOOen hengende ved seg en beskrivelse som hun slett ikke ønsket. Lett sjokkert kunne hun og alle de andre på skjermen lese ordene: “Som mot sin vilje, kjører Starsinger en kjøttkniv opp i endetarmen sin, noe som påfører henne stor vellyst.”

På samme måte opplevde en kvinne fra Seattle som på MOOen gikk under navnet legba at Mr. Bungle rått og brutalt voldtok henne, gang på gang. Mr. Bungle fortsatte sin utilbørlige og lite høflige fremferd gjennom flere dager. Både legba, Starsinger og det uskyldsrene vesle samfunnet på en datamaskin hos Xerox Parc var rystet av disse opplevelsene. LambdaMOO hadde aldri opplevd noe lignende.

Tradisjonelt var det ingen reguleringer på LambdaMOO. Man hadde sine uskrevne regler, men ingen autoritet som kunne sette makt bak kravene. Ut fra dette var det i grunnen ingen ting man kunne gjøre med Mr. Bungle. Men legba tok affære. Etter å ha tenkt og grublet i mange dager, satte hun seg ned foran skjermen en kveld, og skrev mens tårene rant nedover kinnene:

“Jeg henstiller om at Mr. Bungle blir for-paddet som straff for å ha voldtatt Starsinger og meg. Dette er noe jeg aldri har gjort før, og jeg har grublet og tenkt i flere dager. Mr. Bungle har såret oss begge.”

For-padding er den strengeste straff som kan utferdiges på en MOO. Ordet kommer fra såkalte adventure-spill hvor helten (du) blir forhekset og skapt om til en padde dersom du ikke spiller dine kort riktig. Etter at du har blitt gjort til en padde er situasjonen frosset. Det er game over.

For Mr. Bungle på LambdaMOO betød det et krav om total tilintetgjørelse. Hans Internett-adresse ville etter en for-padding for alltid være persona non grata på denne maskinen, og den eneste måten å komme utenom på ville være å skaffe seg en ny Internett-konto hos en ny leverandør.

For det vesle samfunnet var det en tøff avgjørelse å ta. Den totale frihet man forfektet tilsa at ingen skulle holdes utenfor, uansett oppførsel. Og selv om innvånerne på LambdaMOO sammen skulle bestemme seg for at Mr. Bungle skulle straffes med total utslettelse, så er det ikke gjort i en håndvending å gjøre noen om til en padde. Til den slags oppdrag kreves en trollmann. Erke-trollmannen for LambdaMOO, Haakon kalt, hadde bare få måneder i forveien bestemt at fra nå av var for-padding eller andre disiplinære forføyninger mot innvånerne ikke en avgjørelse som skulle hvile hos ham eller de andre trollmennene. Han hadde utstedt et dekret som sa at alle slike forføyninger fra nå av skulle utføres kun som en følge av felles beslutning hos samtlige innbyggere.

Dermed startet en rabalder-debatt av en annen verden. I løpet av et evig-langt kveldsmøte ble alle aspekter og konsekvenser av en for-padding av Mr. Bungle vurdert fra alle kanter. Mr. Bungle kom selv innom i løpet av debatten, og overvar taust meningsytringene. Men som i ethvert over-demokratisert samfunn: De kom aldri til noen avgjørelse.

Under hele debatten hadde en annen av erke-trollmennene sittet taust i et hjørne. Det var Joe FeedBack. Joe FeedBack innså at den kollektive viljen til LambdaMOO ikke var i stand til å ta en avgjørelse. Han forstod at han enten måtte handle alene, eller ikke handle i det hele tatt.

Joe FeedBack handlet alene.

Han gjorde det i det stille. Men alt du trengte å gjøre for å finne ut hva han hadde gjort var å utstede kommandoen @who på Mr. Bungle. Dermed ville du få opplyst at “Mr. Bungle er ikke navnet på noen eksisterende spiller”.

Overgriperen var blitt henrettet og fjernet fra denne virkeligheten, så effektivt som det er mulig å avrette virtuelle personer i en virtuell virkelighet. Likevel var ikke Mr. Bungle riktig død. Kort tid etter dukket han opp igjen, denne gang som Mr. Jest. LambdaMOO-samfunnet var overrasket og sjokkerte, men greide å samle 52 underskrifter på at også Mr. Jest umiddelbart måtte tillintetgjøres. Det var ikke nok til å ta en reell avgjørelse. Og siden Mr. Jest oppførte seg penere, og snart sluttet å dukke opp på LambdaMOO, rant hele saken ut i sanden.

Historien er en historie om opplevelser tele-portert til deltakere spredt over et stort geografisk område, mennesker som deler av sitt liv lever i en drømmeaktig nestenvirkelighet. For Starsinger og legba var opplevelsen meget virkelig. De opplevde det som en fysisk fornærmelse da Mr. Bungle forgrep seg mot dem.

Julian Dibbels historie stod å lese i “The Village Voice” den 21. desember 1993. Du finner den mange steder på nettet. Det beste er å gjøre et søk på AltaVista (http://www.digital.altavista.com/) med søkebegrepet “A rape in cyberspace”.

---

Pål Leveraas er ansvarlig redaktør for Internett Kanal 1 as, Europas første mediehus som utelukkende satser på Internett som sin kanal for distribusjon av redaksjonelt kvalitetsinnhold.

Voldtekt i cyberspace

De virkelige verdiene

90 prosent av Internettet er snylteri. Ti prosent er genuint innhold. 90 prosent av denne tiprosenten er søppel. Resten er nok til å rettferdiggjøre hele rabalderet. Men nå er tiden inne for de virkelige verdier.

Skjebnetid i bank

Forleden dag fikk jeg endelig tilsendt mine første hundre “cyberbucks”. De elektroniske lommepengene fikk jeg etter å ha meldt meg på som interessert på Internett-adressen til DigiCash (www.digicash.com). Straks pengene kom dro jeg avgårde til et casino i Karibien og spilte dem bort.

Easy come, easy go, som de sier. Både pengene og reisen var av en høyst ikke-fysisk karakter, og tapet føltes ikke svært tungt. Opplevelsen var ikke spesielt sensasjonell i vårt raskt voksende og stadig mer differensierte nettverksunivers.

Men symbolikken er klar. Denne uskyldige, virtuelle konsument-opplevelsen er representativ for en utvikling som vil snu opp-ned på hele bank- og finansverdenen. Denne delen av vårt næringsliv står foran en skjebnetid. Endringene som kommer vil kunne få bankkrisen for noen år siden til å fremstå som en liten uoverensstemmelse i en lekegrind. Det er ikke for ingenting at noen spøkefullt har postulert at om ti år er de tre største bankene i verden Microsoft, AT&T og Citicorp. I den rekkefølgen.

Hva er det som ligger bak slike dystre advarsler?

Som de fleste bankfolk allerede har innsett, er bankdrift først og fremst et spørsmål om teknologi og infrastruktur. Den som behersker teknologien og infrastrukturen best, har også de beste forutsetninger for å drive en lønnsom bank.

Derfor har bankene opp gjennom årene investert milliarder i det som har vært comme il faute på teknologisiden — store datasentraler med overdimensjonerte stormaskiner. De har også bygd opp store filialnett, som var den rådende oppfatning av hva som var riktig infrastruktur i “gamle dager” (i IT-industrien er som kjent “gamle dager” å betrakte som for 18 måneder eller mer siden).

Hva som er riktig teknologi og infrastruktur i dag er noe helt annet enn det som gjaldt for ti-tyve år siden. Dengang var teknologi en stormaskin i en datasentral, mens infrastruktur var et spørsmål om spredning av filialer på så mange steder som mulig.

Men spillereglene som gjaldt i går gjelder ikke lenger i dag. Muskler til å finanisiere teknologi spiller mindre rolle, fordi teknologien er blitt så billig, og infrastruktur er noe man kjøper av televerkene.

Dermed er kortene delt ut på nytt. Akkurat som avisenes gigantiske investeringer i trykkpresser, TV-kanalenes enorme investeringer i produksjonsutstyr og distribusjonsnett, og kjøpesentermogulenes investeringer i stadig nye kjøpepalasser ikke lenger har noen konkurransefremmende effekt, så vil alt bankvesenet har investert i marmorpalasser og stormaskiner ikke gi mer enn ørsmå fordeler i konkurransen fremover, om noen i det hele tatt.

Mange hundre banker eksisterer allerede på Internett, hvorav enkelte ikke en gang har noen fysisk tilstedeværelse — ingen filialer, ingen funksjonærer, kun en hjemmeside på Internett. Bare et fåtall norske banker har imidlertid tatt skrittet inn i denne verdenen foreløpig. Blant dem er Fokus Bank, BNbank og Kreditkassen. Ingen av disse tilbyr foreløpig “ekte” banktjenester. Hjemmesidene til bankene inneholder tradisjonelle salgsfremmende markedsføringsbudskap.

Istedet har flere av bankene opprettet egne PC-programmer som er tilpasset den enkelte bankens eget system. Brukeren må skaffe programvare, installere den på maskinen, og kan bruke den kun mot den banken hvor han eller hun har konto. Dermed begrenser bankene sterkt sin mulighet til å skaffe seg nye kunder i et marked som snart omfatter 300.000 norske brukere og anslagsvis 50 millioner internasjonale. Antallet Internett-brukere i Norge vokser med opptil 2.000 per uke nå, og den viser ingen tegn til stagnasjon. Om et år vil vi antakelig ha et potensielt antall brukere opp mot en million.

Spørsmålet er om de små fordelene som er igjen vil spises opp av mangel på evne til å reagere på utfordringene i tide.

Hvem som helst kan teoretisk opprette bank på Internett. Nødvendige grunnlagsinvesteringer vil være på linje med en minibank eller to. Og for den som starter fra scratch er det ingen lik i lasten: Ingen overtallige filialer, ingen tyngende bankpalasser, ingen millionslukende stormaskiner. I den digitale finansverdenen er tradisjonelle banker kun et fordyrende mellomledd.

Bankvesenets største utfordringer i tiden som kommer kan belyses gjennom to enkle spørsmål:
1. Hvorfor skal jeg fortsatt betale banken for å flytte mine digitale verdisignaler mellom meg, banken og en jeg kjøper av eller selger til? Er det nødvendig med det fordyrende mellomleddet som bankene representerer, eller er det mer vettug å flytte pengene direkte fra min PC til mottakerens PC og vice versa? Hva slags verdiøkning kan banken gi meg? Rentene er jo bare til å le av, og gebyrene er hårreisende.

2. Hvis bankene klarer å overbevise meg om at jeg trenger et mellomledd, kanskje fordi det kreves en slags verifiseringsinstans, hva er bankenes fortrinn? Hva er det som gjør bankene mer egnet enn Rema 1000, Schibsted, Microsoft eller Telenor? Mange store konsern har finansiell ryggrad til selv å starte banktjenester, og eksempelvis har Schibsted klart slått fast at de ønsker å bli selve nervesystemet i det norske samfunnet, Ambisjonene er store, og barrierene er små. Svenske Telia har allerede tatt initiativ til å starte sin egen bank, og har på mange måter bedre forutsetninger for det enn mange banker.

Personlig vil jeg gjerne ha en bank, i det minste inntil videre. Det er tross alt noe trygt og solid over dem. Men den dagen en aktør — være det seg en bank, en dagligvarebutikk, et avisforlag eller et televerk — gir meg en Internett-basert tjeneste hvor jeg kan utføre alle mine banktjenester direkte fra min egen PC, og hvor de reduserte bankkostnadene er reflektert i prisingen av tjenestene, vel så vil jeg seriøst overveie å droppe min eksisterende bank til fordel for den nye.

World-Wide Web adresser til banker og ressurser som omhandler online banktjenester
• Fokus Bank (http://www.aksess.no/Fokus/)
• BNbank (http://www.oslonett.no/nl/fi/bnbank/)
• Kreditkassen (http://www.kreditkassen.no/)
• Mark Twain Bank (http://www.marktwain.com)
• Bank of America (http://www.BankAmerica.com/)
• Online Research banking services (http://www.orcc.com/orcc/banking.htm)

Pål Leveraas, tidligere redaktør i Computerworld Norge, arbeider nå med WWW-tjenesten Scandinavia Online hos Telepost Communication AS. Hans synspunkter står for egen regning, uavhengig av Telepost eller redaksjonen i Teamco-Posten. Du kan sende ham elektronisk post på paulus@telepost.no eller paullev@telepost.no.

Universets herrer

Bill Gates kan — i det Microsoft feirer tyveårsjubileum — smykke seg med den uoffisielle tittelen “Master of the Universe”. Men selv om Bill behersker all verdens harddisker, så er fronten i dag flyttet ut i et større univers. Kampen de neste 20 årene vil stå om hvem som skal herske i “cyberspace”, skriver Pål Leveraas i ukens kommentar.

Bill. mrk.: “Har diskett, søker meningen med livet”

Etter tre reformatteringer av harddisken og vel 200 Ctrl-Alt-Del på PC-en, er det klareste minnet som sitter igjen fra mitt møte med Windows 95 representert ved den vesle, tilsynelatende ubetydelige dialogboksen med de to små ordene “Har diskett” som sitt budskap til forventningsfulle Win 95 oppgraderere som måtte streife innom, skriver Pål Leveraas i ukens kommentar.

“Har diskett, søker meningen med livet”

For ikke lenge siden ble det gjort et gjennombrudd på datamaskinassistert oversetting fra engelsk til kinesisk. Forskerne tastet inn ordtaket “Ute av øye, ute av sinn” (Out of sight, out of mind). Det gnistret i de innerste kretsene i den superintelligente datamaskinen. Oversettelsen var klar nesten med det samme: “Blind idiot”.

Den håpløse, men nesten ugjendrivelig logiske oversettelsen har kommet fram fra hukommelsen og plaget meg de siste nettene. Den samme form for dataassistert idiot-logikk har formørket mine siste tre døgn (og jeg mener døgn, ikke arbeidsdager), etter at jeg forleden dag brått bestemte meg for å installere Windows 95 på min strøkne IBM Thinkpad 755CD.

(Ooops, det ordet burde jeg kanskje ikke ha skrevet. Jeg mistenker nemlig Microsoft for å ha programmert inn et sett av uforklarlige problemer dersom programvaren registrerer konstellasjoner og ordsammensettinger hvor trebokstaversforkortelsen “IBM” inngår. Slik har det ihvertfall fortonet seg de tre siste døgnene.)

Denne artikkelen skrives i Word 6.0, under Windows 3.11. Bare så du ikke skal føle deg tvunget til å lese videre bare for å finne ut hvordan Windows 95 installasjonen faktisk endte. For det er dessverre ingen lystig solskinnshistorie jeg kan by deg denne uken.

Jeg husker ikke hvilken impuls det var som fikk meg til å bestemme for en overgang, men det har en sammenheng med behovet for raskt å gjøre meg kjent med Microsoft Network. Jeg har gjort operasjonen en gang før, med en tidlig betakopi av Windows. Det gikk nesten bra den gangen, til en beta å være. Det var problemer med lyden og nettverkstilkoblingene, men noen problemer skal man visstnok måtte regne med i en uferdig versjon. En rask risikovurdering fortalte meg at disse problemene burde være rettet på i perioden fram til ferdigstillingen av den ferdige versjonen av Windows 95.

Der tok jeg altså feil. Mye kan faktisk tyde på at det egentlig er høyst urimelig av meg å forvente at maskinvare som verdens største datamaskinprodusent putter inn i sine sorte chassis uten videre skal bli gjenkjent av et operativsystem utviklet av verdens mest betydningsfulle programvarehus.

Etter tre reformatteringer av harddisken og vel 200 Ctrl-Alt-Del på PC-en, er det klareste minnet som sitter igjen fra mitt møte med Windows 95 representert ved den vesle, tilsynelatende ubetydelige dialogboksen med de to små ordene “Har diskett” som sitt budskap til forventningsfulle Win 95 oppgraderere som måtte streife innom.

Jeg streifet innom akkurat den dialogboksen.

Det var tøft nok å få startet installasjonen av operativsystemet. Jeg måtte låne en ekstern CD-ROM spiller og en boot-diskett som laster inn driverne for denne for å kjøre installasjonsprogrammet fra Microsoft sin CD-ROM. I det programmet er kommet til et visst punkt i installasjonen — et av de hvor det er få eller ingen veier tilbake — får jeg beskjed om at det er “funnet ukjent hardware i maskinen”.

Kunne jeg ha lagt igjen en skrutrekker inni der?

Neppe.

I alle fall, jeg ble gitt to muligheter: Fortsette å forsøke å kjenne igjen maskinvaren, eller avslutte. Noen forsøk på å fortsette ga samme resultat, og til slutt var det bare en opsjon igjen: Å avslutte. Deretter lovte maskinen å starte på nytt i “Sikker modus”.

Javisst, javel. Jeg hadde startet maskinen med en diskett. Ved å starte opp på nytt fra denne, lastet jeg inn gamle DOS. Gamle DOS visste ingenting om løftene nye Windows 95 hadde gitt meg om å starte opp i sikker modus.

Så fjernet jeg disketten. Da startet Windows opp i sikker modus, men akk o ve: Installasjonsprogrammet ligger på CD-ROM’en, og driverne til CD-ROM’en ligger på disketten.

Det var en “Catch 22”. Et helt klart tilfelle av Catch 22.

For deg som ikke har lest Joseph Hellers bok “Catch 22”, så er det betegnelsen på en regel som visstnok ble praktisert av amerikanske styrker i Middelhavet under den annen verdenskrig. Den fastlo at dersom du er gal, kan du slippe å gå i krigen. Men regelen understreket samtidig at dersom du hevder at du er gal, og således søker beskyttelse under regelen, så kan du per definisjon ikke være gal. Det er nemlig et helt normalt handlingsmønster.

Nok om det. Etter litt styr fikk jeg flyttet CD-ROM driverne til harddisken slik at de var med på moroa uten å måtte lastes inn via diskettstasjonen. Nå hadde selvsagt også Windows 95 glemt at det hadde lovet meg en oppstart i sikker modus, og hele historien begynte fra begynnelsen. Etter en times tid med intens virksomhet på harddisken, fastslo programmet enda en gang at det var maskinvare av ukjent opprinnelse i tenkepadden min. Denne gangen gikk omstarten inn i sikker modus, og installasjonsprogrammet fortsatte forbi blindsporet. På mystisk vis kraklet det seg helt fram til det punktet hvor kontrollpanelet, hjelpefilene og diverse annen funksjonalitet på øverste nivå skal settes opp.

Da stanset det igjen. Først fortalte maskinen meg at jeg hadde beklagelig mange ikoner i mine ulike mapper fra gamle Windows 3.11, og at det nok kunne være lønnsomt å redusere antallet noe. Dette var noe jeg i første omgang oppfattet som et velmenende råd, ikke som et forvarsel til det som deretter skjedde. For nå ble tenkepadden plutselig ytterst introvent. Uansett hva jeg forsøkte for å oppnå kontakt, tiet den stille. Et forsøk på å stimulere til aktivitet med return-tasten resulterte i at markøren returnerte. Men det var også alt.

Maskinen var gått inn i en tilstand av dyp distraksjon, uten tanke for annet enn sine egne indre aktiviteter. Jeg måtte gi den en kilevink med Ctrl-Alt-Del tastene igjen. Forvirret våknet den langsomt til live, litt ustø til å begynne med, men etter en kjapp gjennomgang av noen interne testpunkter ble den noenlunde tilsnakkendes.

Den virket altså.

Jeg var egentlig ganske forbløffet over hva jeg så, og ikke villig til å ta det for god fisk sånn med en gang. Jeg har lært meg til ikke å stole på noe når det gjelder brukervennlige systemer.

Med skeptisk mine fortsatte jeg på neste steg: Å få maskinen koblet opp i nettverket. Windows 95 har noen ganske snertne rutiner for slikt. Du klikker bare på nettverks-ikonet, og programmet leder deg gjennom prosedyren fra A til U. Ikke fra A til Å riktignok, men i det minste fra A til ca. U.

Et stykke på veien er det på tide å installere drivere for nettverkskortet. Mitt kort står ikke på listen, men jeg har diskett. Windows 95 lister derfor opp alle alternativer, samt presenterer meg for en knapp hvor det står “Har diskett”.

Min naturlige impuls, som jeg tror de færreste vil bestride logikken i, er å trykke på denne knappen “Har diskett”. Så jeg gjorde det. Windows 95 spurte meg om banen, og jeg sa som sant var at det var “A:\”.

Dermed gikk maskinen inn i intetheten igjen. Denne gangen verre enn tidligere. Disketten snurret og gikk og bråkte og ståkte. Jeg gikk ut for å hente meg en kopp kaffe. Da jeg kom tilbake surret den fremdeles. Jeg dro ut i et eksternt møte et par timer. Den surret fremdeles.

Den brutale sannhet stod etterhvert klart for meg: Den hadde overhodet ingen planer om å slutte med å surre.

Hjalp det at jeg kopierte programvaren fra disketten ned på harddisken? Nei. Maskinen skiftet bare fokus og surret rundt på harddisken i stedet. Virket det bedre andre steder hvor denne “Har diskett” knappen presenterte seg? Nei, maskinen surret hver gang knappen ble aktivert.

Historien kunne sluttet der. For det er ikke mer. Maskinen min er tilbake i Win 3.11s begrensede verden. Der blir den inntil fristelsen igjen blir for stor.

For jeg har hørt et rykte, dessverre formidlet litt for sent av “readme”-filene i Windows 95, om at et sted der ute på det store, uendelige Internettet har IBM lagt ut oppgraderinger av lydkortdriverne og bios-en til tenkepadden min. Man må altså utrolig nok gjøre et lite hjernekirurgisk inngrep i tenkepadder før man installerer Windows 95. Ellers går det galt.

Synd at man ikke får vite det før etter at man har startet installasjonen av programvaren.

---

Pål Leveraas, til daglig leder for world wide web-tjenesten Scandinavia Online hos Telepost Communication AS skriver denne spalten for egen regning, uavhengig av Telepost eller redaksjonen i Telecom Revy. Du kan sende ham elektronisk post på paullev@telepost.no.

Mediefenomenet Internett

En annonse på Internett er mye mer enn en annonse på TV eller på papir. En annonse på TV er et salgsbudskap, en annonse på Internett er selve inngangsdøren til butikken. Klikk på den, og du har allerede signalisert at du er mer enn måtelig interessert. I neste øyeblikk er du inne i den virtuelle butikken. Pål Leveraas skriver denne uken om medier på nettet.

Hva er årsaken til at store mediebedrifter, som Time Warner, Dow Jones, Encyclopedia Britannica, Schibsted, Dagbladet, Ziff-Davies, IDG — bedrifter som ellers aldri har gitt bort noen ting som helst — nå plutselig dumper ut verdier og ressurser verdt millioner av kroner på Internett, gratis for den som vil ha?

En ting kan du ihvertfall være temmelig sikker på: Ingen av disse storbedriftene gjør det fordi de egentlig syns at det er rett og rimelig at verdiene de skaper skal gis bort for en slikk og ingenting, og endelig har tatt konsekvensen av denne erkjennelsen.

Det meste er gratis på Internett, så lenge du holder deg til varer som kan leveres digitalt. Det er ingen som stiller spørsmålstegn ved prislappen på Time magazine i Narvesen, men på Internett gis det bort gratis, til og med i en versjon som kommer ut daglig (http://www.pathfinder.com). Det er sjelden du syns det er uhørt å bli avkrevd åtte kroner av Dagbladet i kiosken, men går du på nettet får du avisen gratis (http://www.telepost.no/dagbladet). Du ville aldri ramlet på tanken om å få kunne full friteksttilgang til alle de x-ti bindene av Britannica Online gratis, men på Internett får du det (http://www.eb.com). På Internett finner du dessuten den eneste banken i verden hvor du får 100 dollar utlevert til fri avbenyttelse i det du åpner en konto (http://www.digicash.com).

Ser du Internett som den elektroniske motorveien og world-wide web som en infrastruktur for shopping- og opplevelsessentre i veikryssene, kan du fastslå at her gjelder det andre spilleregler enn i resten av samfunnet. Det er forholdsvis dyrt å kjøre på veiene, men til gjengjeld kan du forsyne deg gratis av varene der du stopper innom. Det er omtrent som om du skulle få alt som er i Oslos butikker, kinoer, restauranter og gledessentre gratis etter å ha betalt bompengeavgiften ved en av innfallsportene til byen. Ingen ueffen idé, men kanskje ikke så praktisk gjennomførbar.

Det er selvsagt en viktig forskjell som den observante leser allerede vil ha bemerket. De “varene” du får er ikke av fysisk karakter. Det betyr at de heller ikke er forgjengelige. Du trenger ikke å føle deg ansvarlig for nedslaktingen av en skoglund i England når du leser Britannica Online, og du trenger heller ikke å være bekymret for at leksikonet skal bli utsolgt. Etter at du har besøkt Time Magazine og fått det du ville ha sitter Time igjen med like mye — om ikke mere — enn de hadde før du kom. Det er ingen bunke av blader som blir litt mindre for hver kunde som kjøper et eksemplar.

Men selv om gigantiske papir- og distribusjonskostnader elimineres, brukes det ikke desto mindre store penger på Internett. Time skal visstnok ha bygget opp en redaksjon på rundt ett hundre mennesker som håndterer den elektroniske daglige utgaven av bladet. Tid, ressurser og arbeidskraft koster også penger.

Hva er det som motiverer til slik lemfeldighet med verdifulle ressurser?

Det er selvsagt betraktet som en strategisk investering i et medium som vil gi penger på lang sikt. Mange medier på nett har allerede inntekter fra annonser, selv om det er tvilsomt om de få annonsene du finner i Time Daily gir et positivt bidrag i driftsbalansen. Senere vil du utvilsomt få se at du selv må betale, på den ene eller den andre måten. Deler av eller hele stoffet vil muligens bli lukket inne i abonnementsordninger som utelukker gjester som ikke har et gyldig abonnementsnummer. Du vil også få se at det kommer nye produkter som utnytter Internett-mediets egenart, og som du må betale for dersom du ønsker å ta del i det. En slik tjeneste kan være en personalisert utgave av magasinene eller bladene. Ved ankomst får du en liste over saker som du har fortalt at du ønsker deg, eller som datamaskinene i den andre enden har utledet at du har sansen for basert på dine tidligere besøk. Dette er en tjeneste som mange vil være villige til å betale for.

En tredje form for inntektspotensial ligger i stykkprissalg av informasjon. Om du er villig til å betale åtte kroner for Dagbladet i kiosken, kan det hende at du er villig til å betale 50 øre for hver artikkel du faktisk er interessert i å lese på nettet.

Sist, men absolutt ikke minst er det et faktum at ingen medier, TV-mediet inkludert, kan gi en annonsør så mye potensiell glede av sine annonsekroner som på nettet. Tenk deg at du abonnerer på din personlige avis på nettet. Det innebærer selvsagt at noen i den andre enden vet at du er spesielt interessert i for eksempel sport, og da særlig golf. Hva tror du en annonse for golfkøller, strategisk plassert akkurat på din daglige meny over aktuelle saker, er verdt?

En annonse på Internett er dessuten mye mer enn en annonse på TV eller på papir. En annonse på TV er et salgsbudskap, en annonse på Internett er selve inngangsdøren til butikken. Du klikker på den, og du har allerede signalisert at du er mer enn måtelig interessert. I neste øyeblikk er du inne i den virtuelle butikken, hvor du vil finne en utstilling av lekre golfkøller som du kan bestille og betale for der og da, og få levert på døren i morgen tidlig.

Men ikke nok med det. Har golfbutikken gjort hjemmeleksen sin, får du anledning til å teste ut golfkøllene i et simulert golfspill på skjermen. Butikkens rolle er å sørge for at du trives og får anledning til å gjøre ting du finner interessante. De kan legge opp en løype spesialtilpasset akkurat deg, uten at det koster dem en eneste ekspeditør. Du får følelsen av en personlig service som du ikke har sett maken til siden landhandlernes dager, og det til tross for at du kun er en av kanskje mange millioner kunder. Det koster ikke butikken en eneste ekspeditør å yte deg denne servicen.

Det uutnyttede potensialet er altså meget stort på nettet. Men de virkelige verdiene ligger i innholdet, ikke i bompengeavgiftene. En langsom transformasjon av nettet er i gang, og når den er slutt vil vi se at det er blitt gratis å parkere, men at det koster å få ut varene.

I løpet av få år vil nettsurfing dessuten få en ny dimensjon, ved at de elektroniske motorveiene vi farter på virkelig får karakter av motorveier — med fri fart. Da kan se på Dagsrevyen når du vil, og samtidig ha gleden av å stoppe nyhetsoppleseren når du ønsker det for å få mere informasjon om det temaet som behandles.

---

Pål Leveraas, til daglig leder for world wide web-tjenesten Scandinavia Online hos Telepost Communication AS skriver denne spalten for egen regning, uavhengig av Telepost eller redaksjonen i Telecom Revy. Du kan sende ham elektronisk post på paullev@telepost.no.